Ferien er for lengst over og jeg strever fortsatt med å sette meg inn i hverdagens nye rutiner. Endelig har jeg fått sovetabletter igjen, som gjør at jeg lettere får den søvnen som er ytterst nødvendig for å fungere så nogen lunde normalt i hverdagen.

Mest av alt prøver jeg så godt jeg kan å få til så mye som mulig, men det er virkelig vanskelig å kjenne mine egne begrensninger. Ikke hodets begrensninger, men kroppens. Hvis jeg sliter meg ut merkes det ikke før etter jeg er ferdig med alt jeg skulle gjøre, men det merkes ofte i mange dager etterpå. Først blir jeg syk, skikkelig fysisk dårlig. Får vondt i hodet, blir trøtt, kvalm og veldig trøtt. Så kommer utbrentheten. Gjengangeren er at uansett hvor sliten jeg er er det vanskelig å sove, her igjen kommer mine kjære sovetabletter inn i bildet.

Det er vanskelig å finne ut hvor grensene går, rett og slett fordi de er ekstremt variable. Noen ganger kan jeg gjøre alt og være i god form etterpå, andre ganger har jeg nok med å lage mat og ligge på sofaen. For meg som er vant til å gjøre ting, være borte og planlegge ting hele tiden er det vanskelig. Må rett og slett venne meg til at jeg ikke kan gjøre alt, iallefall ikke enda. Må ha mine hvilepauser, må klare å få kroppen til å slappe av.

Det at dagsformen min er så ekstremt variabel merkes også på andre ting. Alt hva hvor mye alkohol jeg tåler til smerter. Smerter spesielt. Jeg har sterke fantomsmerter etter min venstre nyre som er borte. Nervesmertene i benet er mye sterkere enn før, og ryggen min varierer veldig i hvor stor grad den er vond – men vondt har jeg hele tiden. Merker det er mange som lurer på dette med smerten, så jeg kan utbrodere det litt. Jeg har alltid vondt. Da mener jeg alltid, uansett. Men det er ekstremt stor forskjell på de konstante moderate smertene, og de ekstreme uforutsigbare smertene. Det siste kan jeg ikke gjøre stort med. Selvsagt har jeg ekstra smertestillende, som jo fungerer for ryggsmertene, men fantomsmertene og nervesmertene er umulig å dempe.

Hverdagen er også stressende, samtidig som jeg til tider føler meg innestengt. Prøver så godt det er mulig å komme meg ut av huset på ettermiddagen og i helgene. Til nå har det fungert bra, heldigvis. Nå til helgen drar jeg på min første helgetur som ikke er med familie eller nære venner. Det blir spennende å se hvordan jeg klarer det.

For meg har det aldri handlet om hva leger, kirurger , fysioterapauter og foreldre har sagt i forhold til hvor frisk jeg vil bli. Hele veien har jeg knust ulike teorier på hvor frisk jeg faktisk kommer til å bli. Alt fra å overleve til å kunne gå igjen og få gode karakterer. På denne måten svever jeg på en sky av selvtillitt, men likevel er det også dårlige dager. Dager hvor jeg såvidt kommer meg til trening, eller dager hvor jeg gråter masse. Aldri sammen med andre mennesker, men alltid alene. Dette henger ofte sammen med smerter og i hvor stor grad jeg er sliten.

Det har også vært noen store oppturer den siste tiden. Har vært på mitt første repskapsmøte i Buskerud AP siden mai og mitt første kommunestyremøte. Det er også godt å lese, snakke om og fortelle om det som skjedde. Noen ganger gjør det meg litt engstelig, for jeg vet ikke alltid hva mine nærmeste som jeg vanligvis forteller alt tåler å høre. Men for tiden sitter jeg å leser gjennom mine mange epikriser. Legerapportene fra avdelingene jeg har vært på. Lister over medisiner, operasjoner og skader. Om en stund, da jeg har fått oversikten over alt, lover jeg å fortelle en gang for alle alt av faktastoff rundt antall operasjoner, skader og andre ting som er litt uklare.

Sist men ikke minst: min psykiske tilstand har bedret seg drastisk. Jeg er fortsatt engstelig for ting, og har behov for å ha kontroll, men mye er småting som bedrer seg med litt jobbing og tid. Det meste av det er ting jeg må utsette meg for gang for gang, bare for at hjernen skal forstå at det ikke er farlig. Jeg har egentlig ikke savnet sykehuset én eneste gang siden jeg ble skrevet ut. Det er godt å kjenne at jeg steg for steg tar tilbake litt og litt av livet mitt.

- Marte

Så har klokken passert midnatt og det er offisielt dagen jeg skal hjem etter nesten fem måneder på sykehus. De siste månedene har flydd forbi, mens hodet mitt er innstilt på at det fortsatt er sommer. Jeg har aldri lært så mye om livet, egne grenser, menneskene rundt meg, norsk helsevesen, media og om menneskekroppen som i disse månedene. Lærdom jeg skal bruke så best jeg kan i de sammenhengene de trengs.

Veien hit har vært lang, og dagen i dag er et stort skritt i riktig retning. Men det betyr ikke at det ikke er mye arbeid som gjenstår. Tro meg når jeg sier at det vil ta lang tid før jeg er frisk, og før jeg får tatt mitt gamle liv fullstendig tilbake med de samme forutsetningene som før.

For mine forutsetninger har virkelig forandret seg mye. Det forandret seg brått, men så har de forandret seg i riktig retning igjen. Fysioterapauten sa til meg i dag at det er fantastisk hvor bra jeg kan gå, fordi det ikke skulle vært mulig mtp hvilke funksjoner som fungerer og ikke. Samtidig kunne vi bare drømme om at jeg skulle kunne gå like godt som jeg gjør i dag noensinne for knappe fem måneder siden. Det er utrolig hva litt flaks, litt stå-på-vilje og mye hard trening kan gjøre.

Det har blitt mange merkedager dette halvåret. Merkedager jeg vil huske for resten av livet. Hvor jeg var da klassekameratene mine begynte på sitt siste år på videregående. Hvor jeg var da kullet feiret russe-kickoff. Hvor jeg var på bursdagen min. Hvor jeg var da jeg egentlig skulle vært i Tromsø eller Bergen. Hvor jeg var da Godset spilte på Marienlyst.

En ting som faktisk er en smule morsomt er at bursdagen min var den første permen fra sykehuset, og det første jeg gjorde som nybakt 18-åring var å dra på polet. Det første jeg skal gjøre i dag, dagen jeg skal hjem, er å dra på polet. Bare jeg som syns det er morsomt?

Samtidig har månedene gitt meg ekstremt mye godt også, både i forhold til menneskelige relasjoner og ulike muligheter. Spennende ting. Ting som hjelper veldig oppi alt det vonde, men som selvsagt ikke veier helt opp. Kjærligheten derimot, den overvinner det meste. Positivitet og glede kommer man langt med. Lenger enn hva som egentlig er mulig, og på tross av alle hindringer.

Det blir så rart å komme hjem, men nå gleder jeg meg så ekstremt mye nå. Blir fantastisk å ikke minnes på vonde ting absolutt hele tiden, sånn som sykehuset gjør. Kommer til å savne de jeg har knyttet meg til her, av både personalet og pasienter. Samtidig vil det alltid stå som mitt livs mest krevende tid, håper jeg. Nå regner jeg med at det bare er det gode igjen, og det blir godt med et nytt år med en helt ny start. 2011 har virkelig vært et skikkelig drittår.

Jeg kommer fortsatt til å skrive som terapi. Som sagt, min reise tilbake til det normale er ikke ennå fullendt. Det er ennå langt igjen, men jeg skal klare det også – ikke alene, men sammen med dere.

Håper alle har en fin førjulstid. – Marte.

Lang tid har gått siden sist jeg skrev noe, men mangel på stoff har det absolutt ikke vært. Jeg har vært sliten. Ikke så sliten utenpå, men veldig sliten innvendig. Det har vært mange psykiske påkjenninger den siste tiden, og det skal bli godt å få ting litt på avstand før den største av de alle står for tur – dagen jeg flytter hjem.

Det er ikke så lenge igjen. “Du gleder deg vel veldig” sier folk. Og ja, du kan tro jeg gleder meg, men jeg har heller aldri gruet meg så mye til noe før. På mange måter er det litt rart, og jeg skal forklare det med en metafor jeg tror alle forstår. Det blir litt som den 10-åringen som skal på TusenFryd og for første gang er høy nok til å ta absolutt alle karusellene. Først gleder han seg til å bli høy nok, så gleder han seg til å komme dit (er også gjerne litt kjepphøy om alle de store karusellene han skal ta), men til slutt – når han står i køen – er alt veldig skummelt og det kribler i magen. Jeg håper hele tiden på at utskrivelsen min ender på samme måte som 10-åringens TusenFryd-tur; at jeg blir glad for å være ferdig med det, og syns det er kult.

Forresten så var jeg på sykehuset i forrige uke for å ta nye bilder av ryggen og snakke med ortopeden. Det så heldigvis mye bedre ut, uten at det skal så mye til, og jeg fikk også endelig vite og se hva som faktisk er galt. Nesten fire måneder tok det før noen fortalte meg at det ikke bare var deler knust bort, men det var/er også flere brudd. Det forklarer jo en del smerte, for å si det på den måten. Og nei, det er ingen grunn til å hoppe i taket av den grunn. Foreldrene mine visste det, legene visste det og prognosen er fortsatt den samme. Er heller ikke så farlig at jeg ikke fikk vite det nå – var jo ganske borte de første dagene. For alt jeg vet kan de ha fortalt meg det uten at jeg husker det.

Fra onsdag forrige uke fikk jeg også langperm, noe som var veldig kjekt ettersom det var på sykehuset i Drammen de tok undersøkelsen (fordi dette sykehuset tok akutt-operasjonen). Er heller ikke bare fire dager langperm, men hele elleve. Har allerede rukket å møte den nye fysioen min, besøkt både musikk-klassen og den nye klassen, møtt en av de som skal hjemmeundervise meg, feiret bursdagen til farmor og sist men ikke minst vært på Gamle Gress.

Jeg har aldri hele mitt liv savnet et sted så mye som jeg har savnet Marienlyst de siste månedene. Så nei, jeg kunne ikke ventet til mars uansett hvor vondt jeg måtte få av en kamp. For smerten var i aller høyeste grad verdt hvert eneste minutt. Ei heller er det så fryktelig ille å sitte på betong så lenge man har flere store gode puter, noen tepper og muligheten til å variere mellom å sitte og stå. Og ekstra smertestillende da, riktignok. Tre poeng i sesongens siste kamp på eget (kunst)gress var heller ikke dårlig, spesielt ikke mot onkels favoritt Enga. Lover dere at det ble nevnt for han, noe annet hadde vært uholdbart. Har også lært at om man ikke er gammel eller gravid skal man hoppe under “hvis du ikke hopper nå så er du Mjøndalen”, så da gjorde jeg like gjerne dét. Og til alle dere andre med et hjerte for Strømsgodset; takk for en fin sesong på Marienlyst, lover å bruke sesongkortet litt bedre i Tippeligaen 2012.

Vi blogges.

- Marte.

Her ligger jeg i min egen seng under EU-flagg, landslagsskjerf og fotballdrakter, med Ryan Giggs på veggen foran meg og cupfinaleskjerfet til Strømsgodset på veggen bak. Selv Kongsberg Penguins sitt skjerf har fått en plass over gardinstanga. Et soverom pappaen min og jeg pusset opp da jeg var en del år yngre, i en dyp lillafarge. Ikke hele rommet riktignok, bare den øverste delen av veggen. Veggen er nemlig delt på midten med lister, og den nederste delen av veggen er dekket av et slags papir i metallisk sølvfarge man nesten kan speile seg i.

For en liten stund siden så jeg gjennom en del av kommentarene fra forskjellige blogginnlegg på nytt. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest gjennom dem alle sammen. Mens jeg leste gjennom flere hundre tenkte jeg over hvor fantastisk heldig jeg er. Ikke fordi jeg har kommet i denne situasjonen, men fordi denne situasjonen har gitt meg så mye man kanskje aldri ville fått ellers.

For det første har jeg en enorm støtte fra både familie, venner, bekjente og ukjente. Jeg har virkelig kommet flere hakk nærmere både familien og vennene mine, og fått “sile ut” de som ikke stod meg så nære som jeg trodde. Alle hemmeligheter jeg hadde ovenfor min familie er brått borte, og sånn har de gode og fullstendig ærlige samtalene kommet opp. Der du kan fortelle foreldrene dine hva enn det måtte være, og de gjør det samme tilbake.

For det andre har jeg lært å holde med to fantastiske fotballklubber, som på hver sin måte motiverer og inkluderer meg. “Med to kuler og en hel fotballverden i ryggen” skrev Erik Niva (Aftonbladet) om meg etter et intervju. I ettertid har jeg tenkt at det er faktisk et fantastisk sitat. For det er ikke bare mine klubber og supporterklubber som har stilt opp, det har vært fans fra hele verden og fra forskjellige klubber.

For det tredje ligger jeg her i min egen seng, omringet av både gamle og nye minner. Farmor kan jeg rope på om jeg trenger noe, omtrent hva enn det måtte være. Pappa kommer etterhvert hjem med favorittisen min. Bestevenninner og venner som kommer på besøk. Min bestevenn Sindre som kommer på søndag.

Til tider opplever jeg at noen tror jeg har det forferdelig. Ja, det er kjipt å ha et ben som ikke fungerer – men prognosene er gode. Ja, det er kjipt med en rygg som hemmer meg så jeg ikke får gjort det jeg har lyst til – men ryggen skal bli bedre. Ja, jeg er fortsatt innskrevet på sykehus – men jeg skal jo skrives ut en gang. Ja, det jeg hadde planlagt å gjøre i sommer, høst og for en tid til fremover ble skrinlagt – men jeg har mange år igjen å gjøre de tingene på.

Ikke syns synd på meg. Jeg har mange ting å se frem til. Kommunestyremøter, tur(er) til Manchester, timer på Marienlyst og i busser til bortekamper, studietiden, det å flytte hjem fra Sunnaas, det å kunne gå igjen, det å ta lappen, timer med familie og venner.

Jeg har også mange å glede meg med for alle små og store fremskritt jeg tar. Om du heller gleder deg med meg er det den aller beste støtte. Og som overskriften sier: jeg er så vannvittig heldig! Tusen millioner takk.

- Marte

For første gang siden tidlig i juli var jeg igjen hjemme på Kongsberg i helgen som var. Som bursdagsbarn og endelig 18 år måtte jeg selvsagt sjekke ut polet før jeg kom meg innenfor husets fire vegger. På søndag var jeg derimot i kirken på konsert arrangert av noen venner, og fikk dermed mitt første møte med livet på lenge.

Hva er egentlig livet mitt nå? Det livet jeg er lever i hverdagen er så fjernt fra det jeg levde før 22. juli. Jeg er vant til livet på sykehus. Jeg er vant til å bli skjermet. Jeg er vant til nærmeste familie og venner, mens alt annet er en del av et annet liv. I alle fall kjennes det sånn ut for meg. Før skjønte jeg ikke hva andre AUFere snakket om da de fortalte om at det var vanskelig å være i sitt gamle liv etter en så traumatisk opplevelse, men denne helgen fikk jeg virkelig kjenne på dét.

Vi var litt sent ute til konserten, for ting tar jo utrolig lang tid med meg nå. Det å gå ned trappene, få på seg skoene, gå ut til bilen. Alt tar lang tid, så tiden ble rett og slett knapp. I Kongsberg kirke, som vi jo skulle til, er det fire innganger. Ettersom jeg brukte rullestolen måtte vi bruke den ene inngangen som er tilrettelagt for dette, altså ikke hovedinngangen. I dét døra inn til kirkerommet der publikum satt ble åpnet møtte jeg mitt gamle liv i dørkarmen, men det var langt fra mitt gamle liv likevel. Samtidig som dette skjedde sprakk boblen min. Den gode og trygge boblen jeg har levd i de siste to månedene var ikke der lenger, og jeg kastet meg ut i noe som ble en liten reise i seg selv.

Jeg gråt. Det var ikke den samme gråten som den som kommer på dårlige dager. Hva gråtingen kom av er sammensatt, men jeg kan si at den kom av en sammensatt sorg. Familien min satte seg på de reserverte setene, jeg satt i rullestolen på siden av altergangen. Bestevenninna mi kom for å trøste, noe som var helt fantastisk godt. Da konserten begynte gråt og hulket jeg mye, og den kunne ikke stanses. Jeg følte et intenst ubehag av å sitte der. Ville helst gjøre meg så liten som mulig sånn at ingen kunne se meg. Etterhvert gikk gråtingen over, og mot slutten av konserten kom smilet frem istedenfor. Det var som om jeg fikk en reise gjennom sorgen, men endte med den positive troen på fremtiden og de gode minnene. Sangene passet så godt, og det gjorde ekstra inntrykk at flere av musikerne er venner av meg.

Jeg vil fortelle litt mer om det første møte med livet, der jeg møter mitt gamle liv i døra. Det er vanskelig å være rundt masse mennesker, og spesielt på hjemstedet mitt der jeg har mange kjente som har sett meg i det livet som var. Trening er løsningen. Jeg må trene på det å være med andre mennesker ute i samfunnet, og ta ett steg av gangen. Den første treningsøkten er den vanskeligste, og så blir det lettere for hver gang. Spesielt var det også at denne konserten var min første treningsøkt, og det var godt å få ut litt sorg ved å gråte. Det å gå i sine egne fotspor i en helt annen livssituasjon enn tidligere er virkelig vanskelig. Jeg fikk rett og slett et intenst ønske om å være usynelig.

Likevel gleder jeg meg til å dra hjem på høstferie. Selv om jeg er vant til sykehuslivet er jeg jo her for å trene og bli frisk nok til mitt egentlige liv, selv om det egentlige livet blir noe helt annet enn før. Det er derfor jeg snakker om før og etter 22. juli som to ulike liv. Nå som boblen er borte er det lettere å se akkurat hvor langt man har kommet psykisk, og akkurat hva man må trene på. Jeg er glad for at den sprakk.

Øving gjør mester.

- Marte.